De Tjueto Fire Timer av Lidelsene vår Herre Jesus Kristus

De 24 Timer av Vårt Herrens Bittere Lidelse av Luisa Piccarreta, den Lille Datteren av Guds Vilje

† Femte time
Fra 9 til 10 OM KVELDEN †

Første time av Jesu Angst i Oljeberget

Forberedelse før hver time

Forberedelse for de tre timene i Oljeberget i Gethsemane-hagen

Min sorgfulle Jesus! Tiltrukket av Din kjærlighet, kommer jeg for å holde Deg selskap i Oljeberget. Jeg vet at Du kaller på meg, men jeg spørrer meg selv: Hvorfor disse kjærlighetsimpulser? Er min Jesus, forfulgt av sine fiender, kanske i en slik tilstand av angst at Han ønsker mitt selskap? Jeg skynder meg frem med kjærlighetens vinger, men skjelver når jeg går inn i Oljeberget i nattens mørke. Det har blitt kaldt. Bladene på trærne beveger seg bløtt, som om de flisper i en drøm, og varsler sorg, sorg og død for den sorgende mannen.

Stjernene med sin milde glans er opptatt av å se på Jesus, slik det skulle være, med gråtende øyne. Mens tårene driver dem til dyb medlidenhet, skulper de meg for min takknemlighet. Jeg skjelver. Tastend fremover i mørket søker jeg Mesteren med ropet: “Jesus, hvor er Du? Trekker Du meg til Deg og lar ikke meg se Deg? Kaller Du på mig og gjemmer Deg selv?" Men ingen ekko svarer min stemme; skrek overalt, skrekk og dypt taushet. Jeg lytter og hører et rystende pust - jeg har virkelig funnet Jesus. Men hvilken sorgfull endring! Dette er ikke lengre Jesus hvis ansikt skinte med forførende skjønnhet ved den eukaristiske måltid. Nå er Han plaget av en dødlig sorg som fordrev det naturlige skjønnet i hans trekk. Jeg blir urolig ved tanken på at jeg ikke lenger kan høre Hans stemme. Så omfavner jeg Hans føtter, blir mer modig, klemmer meg til Ham, legger min hånd på Hans pann for å holde Ham oppreist og roper sakt: “Jesus, Jesus!” Og Han, rammet av min stemme, ser på mig og sier:

"Min sjel, er du her? Jeg har ventet på deg, fordi sorgen over at alle forlater Meg alene har trykket meg dypt ned.

Jeg ventet på at du skulle være en tilskuer av Mine lidelser og drikke med Meg bægeret som Min himmelske Far har forberedt for Mig. Vi skal drikke det sammen, men det vil ikke bli et bæger av oppfriskning, men av ubeskrivelig bitterhet. Jeg kjente trangen etter en kjær sjel å smake minst noen dråper av det, så jeg har kalt på deg. Så ta imot det, del Min sorg med Meg og gi Mig sikkerheten om at Du ikke vil forlate Meg alene i denne timen av forlatelse." Vel da, min Jesus, dyppet i sorg, drikker vi bægeret av Dine lidelser sammen. Jeg skal aldri forlate Din side.

Tidligere går Jesus inn i dødens agoni og utstår kvaler som aldri før er sett.

Jesus, min kjærlighet! Si meg, hvorfor er Du så trist, så sorgfull, alene i denne hagen og på denne natten? Jeg vet det er den siste av Ditt dødelige liv. Bare noen timer igjen, da skal Din Lidelse begynne. Jeg trodde jeg skulle møte Din mor, Magdalene og Dine trofaste apostler her. I stedet finner jeg Deg alene og i en agoni som ser ut til å være en grusom død uten å la Deg dø.

Min største godhet og alt for meg! Gir Du mig ingen svar? O snakk med meg! ...Men det synes som om Ditt taler svikter Deg, så stor er Din sorg; selv Din visjon, ellers full av lys, er så trist. Det ser ut til at Du leter etter trøst og hjelp. Dit bleke ansikt, Dine lepper, tørket av kjærlighetens ild, Din skjelvende form, Ditt voldsomt slående hjertet som søker sjeler, gir Deg et uttrykk som en kunne tro at Du ønsker å forlate fra ett øyeblikk til det neste. Alt forteller meg at Du føler deg alene og ønsker min selskap.

Nå er jeg nær Deg, min Jesus. Men mitt hjerte svikter når jeg ser Deg ligge på bakken. Jeg tar Deg i mine armer og trykker Deg mot mitt hjertet. Jeg vil telle alle Dine lidelser, en etter den andre, alle de vanskeligheter som er påført Deg, for å tilby Deg trøst og medlidenhet på vegne av alle mennesket. Min Jesus! Mens jeg holder Deg i mine armer, øker Dine lidelser.

Jeg føler at en strøm av ild sirkulerer i Dine årer. Blodet koker der, det ser ut som om det vil sprenge årene og renne ut av dem. Si meg, min kjære, hva er galt med Deg? Jeg ser ingen pisk, ingen torner, ingen nagler, ingen kors. Men når jeg legger mitt hoved mot Ditt Hjerte, føler jeg torner som stikker det gjennom og nådeløse pisk som sparer ingen del av Din guddommelige person, innvendig eller utvendig. Jeg ser Dine hender krampet enda mer konvulsivt enn naglene kunne ha gjort. Si meg, min søte godhet, hvem har så mye makt inne i Deg også som gjør at Du lider død mange ganger slik den lar plagen?

Nå synes det for meg at min salige Jesus åpnet sine leper og talte til meg i en svak og død stemme: "Datter, vil du vite hvem som plager Meg mer enn bøddelene? Og hvorfor de pinligheter de påfører Meg er nesten ingenting sammenlignet med det Jeg lider nå? Det er kjærlighet, evig kjærlighet, som får Mig til å lide all smerte helt inn i beinet, noe bøddelene gjør at Min person må utstå lite for lite. Ja, det er kjærlighet som hersker over Meg og i Meg. Kjærlighet blir en spik til Mig, kjærlighet blir et piskespørsmål, kjærlighet blir en tornekrone. Kjærlighet er alt for Mig, kjærlighet er Min evige lidelse, mens det Jeg lider i Min menneskelighet bare er midlertidig. Barn, gå inn i Hjerte, mist deg selv i Min Kjærlighet. Kun der vil du forstå hva Jeg har lidd for deg og hvor mye Jeg har elsket deg. På denne måten vil du lære å elske Meg også og å lide av kjærlighets skyld alene."

Min Jesus! Siden Du inviterer meg inn i Ditt hjerte for å la meg se Din kjærlighet, kommer jeg. Men hva ser jeg? Kjærlighetens under, som krøner Deg ikke med naturlige torner, men med ildtorner; ikke plager Den elskelige kroppen din med piskespørsmål av snorer, men med piskespørsmål av ild; ikke borer Håndene og føttene Dine med jernspikker, men med ildspikker. Alt er ild. Det trenger Deg helt inn i beinet på benene dine, omformer hele menneskeligheten din til ild, og forårsaker ubeskrivelige og dødelige lidelser enda mer bittere enn de i Din Lidelse. Den bereder i Blodet Ditt et bad av Kjærlighet for alle sjelene som vil vaske seg ren fra all flekk og få rett til å være barn av Kjærligheten.

O uendelig kjærlighet! Jeg føler meg overveldet i ansiktet av Din utstrekning. Jeg innser at jeg måtte vært hele kjærlighet for å gå inn i Din kjærlighet og forstå den. Men det er ikke, min Jesus. Siden Du likevel ønsker min selskap, ber Deg om å fylle meg helt med kjærlighet, å krone hovedet mitt og alle mine tanker med kjærlighetskrone.

Gjør også, uendelig Kjærlighet, at det ikke er noe i mig som ikke blir levende av kjærligheten til livet. Jeg ber Deg også om å spikre håndene og føttene mine med kjærlighetsspiker, slik at alt i meg kan bli kjærlighet og strebe etter kjærlighet; at jeg, kledd av kjærlighet, nært av kjærligheten, blir spikret til Deg av kjærligheten og at intet innenfor eller utenfor mig våger å skille meg fra kjærlighet.

Refleksjoner og Øvelser

av St. Fr. Annibale Di Francia

I denne timen, forlatt av sin Evige Fader, led Jesus Kristus en slik Brennende Ild av Kjærlighet at han kunne ødelegge alle mulige og forestillbare synder, og tennte med sin Kjærlighet alle skapninger, selv fra millioner og millioner av verdener, og alle de tapte sjelene i helvete hvis de ikke var evig halsstarrige i sitt onde. La oss gå inn i Jesus, og etter at vi har trengt inn i hele hans Indre, i hans mest intime Fibrer, i disse Hjerterøyt av Ild, i hans Intelligens som var som om den brant, la oss ta denne Kjærlighet og kle oss innenfra og utenfor med ilden som brann Jesus. Så, kom ut av ham og heller oss selv inn i sin Vilje, vil vi finne der alle skapningene. La oss gi Kjærligheten til Jesus hver eneste av dem, og ved å røre deres hjerter og sinn med denne Kjærlighet la oss prøve å forvandle dem helt til Kjærlighet. Så, med Ønskene, Hjertebanken, Tankene til Jesus, la oss forme Jesus i hvert skapnings hjert.

Vi har ingen annen måte å gi lettelse for din Kjærlighet på enn å bringe hver eneste skapning inn i ditt Hjerte!” Ved å gjøre dette, vil vi gi sann lettelse til Jesus, siden Flammer som brenner ham er slik at han stadig repeterer: “Jeg brener, og det finnes ingen som tar min Kjærlighet. O vær snill, gi meg lettelse, ta min Kjærlighet og gi mig kjærlighet!”¹

For å tilpasse oss Jesus i alt, må vi gå tilbake inn i oss selv, ved å legge disse refleksjonene på oss: i alt det vi gjør, kan vi si at det er en kontinuerlig strøm av Kjærlighet som flyter mellom oss og Gud? Vårt liv er en kontinuerlig strøm av Kjærlighet som vi mottar fra Gud; hvis vi tenker, er det en strøm av Kjærlighet; hvis vi arbeider, er det en strøm av Kjærlighet. Ordet er Kjærlighet, hjertebanken er Kjærlighet; vi mottar alt fra Gud. Men løper alle disse handlinger mot Gud med Kjærlighet? Finner Jesus i oss den søte fortrylling av hans Kjærlighet som løper mot ham, slik at han, beruset av denne fortryllingen, kan oversvømme oss med mer Overflodig Kjærlighet?

Hvis vi ikke har plassert intensjonen om å løpe sammen i Jesu Kjærlighet i alt det vi har gjort, vil vi gå inn i oss selv og be ham om tilgivelse for å ha ført ham tap av den søte fortrylling av hans Kjærlighet mot oss.

La oss lene oss bli formet av de Guddommelige Hendene, slik som Jesu Menneskelighet lot seg forme? Vi må ta alt det som skjer innenfor oss, som ikke er synd, som en Guddommelig Forming. Hvis vi ikke gjør dette, nekter vi Æren til Faderen, la Guddommelig Liv flykte, og miste hellighet. Alt vi føler inne i oss—Inspirasjoner, Mortifikasjoner, Nåder—er ingenting annet enn en Forming av Kjærlighet. Og tar vi disse tingene slik Gud vil? Gir vi Jesus friheten til å arbeide, eller ved å ta alt på et menneskelig vis og som meningsløst, avviste vi heller den guddommelige formingen, tvang ham til å folde Armene sine? La oss overgi oss i hans Armer som om vi var døde for å mottake alle slagene Herren vil disponere for vår hellighet?

Min Kjærlighet og alt mitt, la din Kjærlighet oversvømme meg overalt, og brenne bort alt som ikke er ditt. Og la min kjærlighet alltid løpe mot deg, for å brenne bort alt som kunne sorge ditt Hjerte.

¹ Hvor underfullt er tanken: Jesus brenner av kjærlighet slik at det blir en ild av kjærlighet i Ham, som overskyller og forbrener Ham. Han går nå rundt på jakt etter sjeler som frir ham fra denne ilden som gjør at han lider så mye ved å absorbere hans flammer. De gjør ham fersk ved å dele gløder av kjærlighet med ham. Hvor sant det er at hjerte til Jesus er tornbusken som brenner uten å forbrennes. Tornbusk selv, imidlertid, er en samling av torner som står i flammer. Min Gud! Om Jesus så ivrig ønsker å bli elsket av oss, hvor lett ville det vært for oss å tenne på hans kjærlighet om vi aktivt satte oss inn i å dø til oss selv!

Takksigelse etter hver hellige time på Oljeberget

Offer og Takksigelse