Fremtoningene av Vår Frue i Fatima
1917, Fátima, Ourém, Portugal
Under første verdenskrig, paven Benedikt XV, gjorde gjentatte men håpløse appeller for fred, og til slutt i mai 1917, la han en direkte anmodning til den salige jomfru om å intervensjonere for fred i verden. Bare over en uke senere begynte vår frue å dukke opp i Fatima, Portugal, for tre gjeterbarn: Lucia dos Santos, 10 år gammel, og hennes kusiner Francisco og Jacinta Marto, ni og syv år gamle. Fatima var en liten landsby omtrent 70 mil nord for Lisboa.
Engelen av Portugal
Imidlertid hadde barna sitt første overnaturlige møte i vårparten det foregående året, 1916, som et middel til å forberede dem på deres møter med himmelens dronning. Mens de passet sauene en dag så de en strålende vakker ung mann, synes han var laget av lys, som fortalte dem at han var fredsengelen. Han inviterte dem til å be sammen med ham.
Senere på sommeren dukket engelen opp igjen for barna og oppmuntret dem til å be og gjøre offer som en måte å bringe ned fred over deres land.
Høsten så barna igjen engelen mens de passet sauene. Han dukket opp foran dem med et kalk i hendene, over hvilket var suspendert en oblat fra hvilken dråper av blod falt ned i kaliken. Engelen lot kaliken flyte i luften og kastet seg selv fremfor den i bønn. Han lærte dem en bønn om eukaristisk reparasjon.
Deretter gav han oblaten til Lucia og kaliken til Francisco og Jacinta, og sa: “Ta og drikk Jesu Kristi legeme og blod, grusomt fornærmet av utakknemlige mennesker. Reparer deres synder og trøst din Gud.” Deretter kastet han seg selv fremfor i bønn igjen før han forsvant. Barna fortalte ingen om disse besøkene fra engelen, følte de en indre nødvendighet til å holde stille om hendelsene.
13. mai 1917
Den 13. mai 1917 tok de tre barna flokkene sine ut på beite i det lille området kjent som Cova da Iria (Fredens bukt). Etter middag og rosenkransen så de plutselig et lysende blits av noe liknende lyn, fulgt raskt av en annen blits i den klare blå himmelen.
De så opp for å se, ifølge Lucia’s ord: “En dame, kledd i hvitt, lysere enn solen, utstrålende et lys mer klar og intensivt enn en krystallbæger fylt med glitrende vann belyst av brennende solskin.” Barna sto der forbløffet, badet i lyset som omga apparisjonen mens damen smilte og sa: “Frykt ikke, jeg vil ikke skade dere.” Lucia, den eldste, spørte henne hvor hun kom fra.
Fruen pekte mot himmelen og sa: “Jeg kommer fra himmelriket.” Lucia spurte da hva hun ønsket. “Jeg er kommet for å be deg om å komme hit i seks måneder på den 13. dagen av måneden klokken samme tid. Senere skal jeg si hvem jeg er og hva jeg ønsker. Og jeg kommer tilbake her enda en syvende gang.”
Lucia spurte da om de skulle gå til himmelen, og ble svart “ja”, hun og Jacinta skulle gå til himmelriket, men Francisco måtte først be mange rosarier. Fruen sa deretter: “Er dere villige til å ofre dere selv til Gud og bære alle lidelsene Han vil sende dere som en handling for soning av syndernes omvendelse?” Lucia svarte ja på vegne av dem tre. “Da skal dere få mye å lide, men Guds nåde skal være deres trøst.”
Lucia fortalte at i samme øyeblikk hun sa dette, åpnet Fruen hendene sine og strømmet en “lys” over barna som lot dem se seg selv i Gud. Fruen avsluttet med en bøn: “Si rosariet hver dag for å bringe fred til verden og slutten på krigen.” Deretter begynte hun å stige opp i luften, beveget seg mot øst inntil hun forsvant.
Barna samlet seg og prøvde å tenke på måter de kunne ofre seg som Fruen hadde bedt om, bestemte seg for å gå uten frokost og be det fulle rosariet. Francisco og Jacinta fikk mer støtte fra sine foreldre enn Lucia, men innbyggerne i området var alt fra skeptiske til fullstendig fornærmende, og barna led derfor mange skuffelser. De skulle få mye å lide, akkurat som Fruen hadde fortalt dem.
13. juni 1917
Omtrent 50 personer dukket opp i Cova da Iria den 13. juni mens de tre barna samlet seg nær eiketreet der Fruen hadde vist seg. Barna så da et lysblink fulgt umiddelbart av åpenbaringen av Maria som talte til Lucia: “Jeg vil at du skal komme på den 13. neste måned, be rosariet hver dag og lære å lese. Senere skal jeg si deg hva jeg ønsker.”
Lucia spurte Maria om å ta dem til himmelen og ble trøstet på denne måten: “Jeg vil ta Jacinta og Francisco snart, men du skal bli her en stund. Jesus ønsker å bruke deg for å gjøre meg kjent og elsket. Han ønsker å etablere dyrkelse av mitt uplekkelige hjerte over hele verden. Jeg lover frelse til den som omfavner det. Disse sjelene skal være kjære Gud, som blomster plassert der av mig for å pyntes hans trone.” Denne siste setningen finnes i et brev skrevet i 1927 av Søster Lucia til hennes biktfar.
Lucia var trist over den første delen av dette svaret og spurte: “Skal jeg bli her alene?” Maria svarte: “Nei, min datter. Lider du mye? Mistenk ikke håpet. Jeg skal aldri forlate deg. Mitt uplekkelige hjerte skal være din tilflukt og veien som fører deg til Gud.”
En av vitnene til denne oppsyningen, Maria Carreira, beskrev hvordan Lucia deretter ropte og pekte mens Maria forlot stedet. Hun selv hørte et bråk som «en raket langt borte», og så en liten sky noen tommer over treet stige og bevege seg sakte mot øst til den forsvant. Folkemengden av pilegrimer returnerte deretter til Fátima hvor de rapporterte de forunderlige tingene de hadde sett, slik at det var mellom to-og-tre tusen personer tilstede ved oppsyningen i juli.
13. juli 1917
Den 13. juli samlet de tre barna seg på Cova og så igjen den ubeskrivelig vakre Dame over eiketreet. Lucia spørte hva hun ønsket, og Maria svarte: «Jeg vil at dere skal komme hit den 13. neste måned og fortsette å be rosenkransen hver dag til ære for Vår Frue av Rosenkransen for å få fred i verden og slutten på krigen, fordi bare hun kan hjelpe dere.»
Lucia spørte da hvem hun var og om et mirakel slik at alle skulle tro: «Kom hit hver måned. I oktober skal jeg fortelle deg hvem jeg er og hva jeg vil, og jeg skal utføre et mirakel for at alle skal se og tro.»
Lucia gjorde noen bønn om syke mennesker, på hvilket Maria svarte at hun skulle helbrede noen men ikke andre, og at alle måtte be rosenkransen for å få disse nådene i løpet av året. Og hun fortsatte: «Ofre dere selv for syndere og si mange ganger, særlig når du gjør et offer: O Jesus, dette er ut av kjærlighet til Deg, for bekehringen av syndere, og i bot for synder begått mot den uflekkede Hjertets Marias.»
Synet av Helvete
Mens hun sa disse ord åpnet Maria hendene sine og stråler av lys fra dem synes å penetrere jorden, avslørende for barna en skremmende visjon av helvete fullt av demoner og tapte sjeler midt i ubeskrivelige grusomheter. Denne visjonen av helvete var den første delen av de tre delene av Fatimas hemmelighet, som var ukjent før skriftene til Søster Lucias Tredje Memoir datert 31. august 1941.
Barna så opp til den sorgfulle ansiktet av Den salige Jomfru, som talte til dem med mildhet:
«Dere har sett helvete der de fattige syndernes sjeler går. For å redde dem ønsker Gud å etablere i verden en dyrkelse av mitt uflekkede Hjerte. Om det som jeg sier til dere gjøres, vil mange sjeler bli reddet og det skal være fred. Krigen er på vei til slutt; men om folk ikke opphører med å krænke Gud, kommer en verre krig under pave Pius XI's pontifikat. Når du ser en natt oplyst av et ukjent lys, vet at dette er det store tegn som Gud gir dere for at han snart skal straffe verdenen for dens synder ved hjelp av krig, sult og forfølgelse av Kirken og den hellige Fader.»
“For å forhindre dette, skal jeg komme og be om velsignelsen av Russland til mitt uflekkede Hjerte, og Kommunionen med bot på første lørdager. Om mine bønner blir hørt, vil Russland bli konvertert og det vil være fred; hvis ikke, vil den spre sine feil gjennom hele verden og forårsake kriger og forfølgelser av Kirken. De gode vil bli martyrer; Den hellige Fader vil måtte lide mye; ulike nasjoner vil bli utryddet. Til slutt vil mitt uflekkede Hjerte seire. Den hellige Fader vil velsigne Russland til meg, og den vil bli konvertert, og verden vil få en fredsperiode.”
Dette avslutter andre del av hemmeligheten. Tredje delen ble ikke offentliggjort før i år 2000 under saligkåringen av Jacinta og Francisco Marto.
Maria sa spesifikt til Lucia at hun ikke skulle fortelle noen om hemmeligheten på dette tidspunktet, unntatt Francisco, før hun fortsatte: “Når du beveger rosariet, si etter hvert mysterium: O min Jesus! Tilgi oss, frels oss fra helvetes flammer. Før alle sjelene til himmelen, spesielt de som trenger det mest.” Etter å ha forsikret Lucia om at det ikke var mer, forsvant Maria av i fjernheten.
August 1917
Mens august 13. nærmede seg, hadde historien om oppsyningen nådd den antireligiøse sekulære pressen, og selv om dette sikret at hele landet visste om Fatima, betød det også at mange fordommene og negative rapporter sirkulerte. Barnene ble kidnappet på morgenen 13. av Vila Nova de Ourem borgermester, Arturo Santos. De ble spurt om hemmeligheten; men trotts hans trusler og løfter om penger nektet de å avsløre den. På ettermiddagen ble de flyttet til fengselet lokalt og truet med død, men bestemte seg for at de ville dø heller enn å avdekke hemmeligheten.
Senere på ettermiddagen 19. august var Lucia, Francisco og Jacinta sammen på en plass kalt Valinhos, nær Fatima, da de igjen så Maria, som snakket til Lucia: “Gå tilbake til Cova da Iria den 13., og fortsett å si rosariet hver dag.” Maria sa også at hun ville utføre et mirakel slik at alle skulle tro, og om de ikke hadde blitt kidnappet, ville det ha vært enda større.
Seende meget trist, sa da Maria: “Be, be mye, og ofr for synder; mange sjeler går til helvete fordi ingen ofre seg selv og ber for dem.” Med det steg hun opp i luften og bevæget seg mot øst før hun forsvant.
Nå hadde barnene fullstendig tatt imot Marias bønn om bønner og bot, og gjorde alt de kunne for å svare på den. De beveget rosariet i timer mens de lå flatt på bakken og gikk så lenge som de kunne uten å drikke i det brente varmen av portugisisk sommervær. De gikk også uten mat som et offer for synder for å frelse dem fra helvete, synet av hvilket hadde så dypt berørt dem. De knyttet endda noen stykker med gammelt tau rundt livene sine som en form for mortifikasjon, og tok ikke av dem dag eller natt.
13. september 1917
Den 13. september begynte svært store folkemengder å samle seg i Fatima fra alle retninger. Omtrent klokken tolv ankom barna. Etter den vanlige lysglansen så de Maria på eiketreet. Hun snakket til Lucia: “Fortsett å be rosariet for å få krigen til å slutte. I oktober kommer vår Herre, samt Vårt Smertelige Hjerte og Vår Karmelittiske Jomfru. Den hellige Josef vil dukke opp med Barnet Jesus for å velsigne verden. Gud er fornøyd med dine offer. Han ønsker ikke at du sover med tauet på, men bare bærer det om dagen.”
Lucia begynte da å fremme bønnene om helbredelse og ble fortalt: “Ja, jeg vil helbrede noen, men ikke alle. I oktober skal jeg utføre et under så at alle kan tro.” Deretter begynte Vår Frue igjen å stige opp som vanlig og forsvant.
13. oktober 1917
Spådommen om et offentlig under skapte intens spekulasjon over hele Portugal, og journalisten Avelino de Almeida publiserte en satirisk artikkel om hele saken i det antireligiøse avisen O Seculo. Folk fra andre deler av landet strømmet til Cova da Iria med titusener trotts den fryktsomme stormen som herjet fjellområdene rundt Fatima på kvelden før 13. oktober. Mange pilegrimer gikk barfotet, og de bedte rosariet mens de gikk, alle samlet seg i området rundt Cova da Iria. Omtrent midt på morgenen ble værforholdene igjen dårligere, og det begynte å regne kraftig.
Barna nådde eiketreet omtrent klokken tolv og så deretter lysglansen som Maria dukket opp foran dem. For siste gang spørte Lucia hva hun ønsket: “Jeg vil si at det skal bygges en kapell her til min ære. Jeg er Rosariets Frue. Fortsett alltid å be rosariet hver dag. Krigen går mot slutten, og soldatene kommer snart hjem igjen.”
Lucia fremmet da bønn om helbredelse, omvendelser og annet. Vår Frue svarte: “Noen ja, men ikke alle. De må endre sine liv og be om tilgivelse for synder.”
Søster Lucia forteller oss at Maria da ble svært sorgfull og sa: “Krenk Herren vår Gud ikke mer, fordi Han allerede er så krenket.” Deretter åpnet hun hendene sine og lot dem speile solen, og mens hun steg opp fortsatte refleksjonen av hennes eget lys å bli projisert på sola selv. Etter at hun forsvant, vitnet folk om det store underet som var spådd, og barna så visjonene forutsett i september-oppdagen.
Det Store Solunderet
Den største mirakel som har skjedd siden oppstandelsen er også det eneste miraklet noensinne nøyaktig forutspått med hensyn til dato, tidspunkt og sted. Selv om det populært kalles “Solsmiraklet”, og 13. oktober 1917 har blitt kjent som “Dagen da sola danset”, skjedde det mye mer. De solare fenomenene inkluderte at sola danset, dens fargeskifter, dets virvling og dets nedstigning mot jorden. Det var også stillheten i løvet på trærne til tross for heulende vinder, fullstendig tørking av regnvætet bakken og gjenopprettelsen av klær som var våte og dekket med leire slik at øyevitnen Dominic Reis sa det: “De så ut som om de hadde kommet rett fra tvettingen.” Fysiske helbredelser av blinde og lamme ble rapportert. De talløse uforbeholdne offentlige skriftebekjennelsene og livsomvendelsesløfter vitner om autentisiteten av det de så.
Mirakelet skal ha blitt sett fra så langt unna som 15-25 miles, slik at muligheten for noen form for kollektiv hallucinasjon eller massehypnose blir utelukket. Tvilere og skeptikere hadde blitt troende. Selv O Seculo’s reporter på stedet, Avelino de Almeida, rapporterte nå bekreftende og sto ved sin historie senere til tross for hard kritikk.
Francisco og Jacintas død
Fra venstre mot høyre: Lucia, Francisco, Jacinta
En influensaepidemi herjet Europa på høsten 1918 akkurat som krigen var i ferd med å ta slutt, og både Jacinta og Francisco ble syke. Francisco kom seg noe til og det var håp om at han kunne bli frisk igjen, men han innså at han var bestemt til å dø ung slik Jomfru Maria hadde forutspått, og hans tilstand forverret seg igjen. Han ofret opp all sin lidelse som en måte å trøste Gud på for menneskenes syndighet og takknæmhet og i bønn om bekehring av synderne. Han ble så svak at han til slutt ikke engang kunne bede. Han mottok sin første hellige kommunion, og dagen etter, 4. april 1919, døde han.
Jacinta var også innelukket i sengen hennes gjennom de lange vintermånedene, og selv om hun kom seg igjen, ble hun rammet av bronkitt med en smertefull absess i brystet. Hun ble flyttet til sykehuset i Ourem i juli 1919 hvor hun gikk gjennom den smertefulle behandlingen som var foreskrevet for henne, men uten mye effekt. Hun returnerte hjem igjen i august med en åpen sår på siden sin. Det ble besluttet at et nytt forsøk skulle gjøres på å behandle henne, og så i januar 1920 ble hun tatt til Lisboa hvor hun fikk diagnostisert purulent pleuritt og syke ribben.
Til slutt i februar ble hun innlagt på sykehuset der hun gjennomgikk en ny smertefull operasjon for å fjerne to ribben. Dette etterlot henne med et stort sår på siden som måtte forsørges daglig, noe som førte til stor pin. På kvelden 20. februar 1920 ble den lokale presten kalt og hørte hennes skriftebekjennelse, men han insisterte på å vente til dagen etter for å bringe henne hellig kommunion til tross for hennes protester om at hun følte seg verre. Som Maria hadde forutspått døde hun denne natten alene og langt fra sin familie. Hennes kropp ble returnert til Fatima og gravlagt sammen med Francisco inntil begge senere ble flyttet til basilikaen som er bygget i Cova da Iria.
Senere åpenbaringer for Sœur Lucia
Den nye biskopen i det gjenopprettede bispedømmet Leiria besluttet at det var best om Lucia ble fjernet fra Fátima, både for å spare henne fra de kontinuerlige spørsmålene hun måtte utstå, og for å se hva effekten av hennes fravær ville være på antall pilegrimer. Hennes mor samtykket i at hun skulle sendes bort til skole, og hun reiste i mai 1921 i stor hemmelighet til Porto, hvor en skole drevet av Søstrene av den hellige Dorothea lå. Senere ble hun søster i denne kongregasjonen før hun gikk over til karmelittene.
Den 10. desember 1925, mens hun var på klosteret til Søstrene av den hellige Dorothea i Pontevedra, Spania, hadde Lucia en ny åpenbaring av Den saligværende Jomfru Maria, denne gangen sammen med Barnet Jesus. Hun hadde returnert for å be om Kommunioner til forsvar som vi nå kaller Første lørdagsavleggelse, slik hun sa hun skulle gjøre under sin åpenbaring den 13. juli i Fátima. Maria fortalte Lucia at hun skulle kunngjøre at hun lovet å gi nødvendige nåder for frelse til dem som på første lørdag av fem påfølgende måneder skrifte seg, mottok Den hellige Kommunion, ba fem rosenskrin og holdt henne selskap mens de mediterte over Rosariets mysterier i 15 minutter, med formålet å gjøre forsvar for hennes skyld.
Den 13. juni 1929 returnerte Vår Frue igjen da søster Lucia var i bøn i klosterkapellet i Tuy, Spania. Denne gangen dukket hun opp sammen med en representasjon av Den hellige Trefoldighet. Maria snakket til henne og sa: “Øyeblikket har kommet hvor Gud ber den hellige Fader, forent med alle biskopene i verden, om å gjøre konsekrasjonen av Russland, lovende å redde det på denne måten…”
Den 25. januar 1938 fylte et merkelig lys himmelen over Nord-Europa. Det ble beskrevet som en særlig glitrende visning av nordlys, men søster Lucia forsto at det var “det ukjente lyset,” omtalt av Maria under åpenbaringen den 13. juli 1917. Det betød at straffen på verden var nær, hovedsakelig gjennom Den andre verdenskrig, fordi den ikke hadde vendt tilbake til Gud.
Pave Pius XII
Pave Pius XII konsekrerte hele verden til Marias ubesmittede Hjerte i 1942 og utførte en lignende konsekrasjon av Russland i 1952, men ingen av disse oppfylte Marias ønske i Fátima. Denne kollegiale konsekrasjonen, forent med en “moralisk totalitet” av verdens biskoper, ble endelig utført av den hellige Johannes Paul II i 1984. Fátima fikk ytterligere pavelig støtte da paven erklærte Jacinta og Francisco som “ærvverdige,” det første steget i prosessen for deres mulige kanonisering, på 13. mai 1979.
Den hellige Johannes Paul II understreket ytterligere betydningen av Fátima ved å beate Jacinta og Francisco den 13. mai 2000 under Jubileumsåret. Det var under disse beatifikasjonsseremoniene at alle detaljene om det tredje del av Fátimasekretet ble avslørt, og det tredje årtusenet ble overført til Vår Frue av Fátima.
Den 13. mai 2017, under hundreårsjubileumsseremonien i Fátima, kanoniserte pave Frans Jacinta og Francisco; de er de yngste ikke-martyrhelgener som noen gang er blitt erklært i kirkens historie.
Biskopen godkjenner Fatima
Kirken hadde imidlertid holdt seg stille om oppsyningen i årene fra 1917. Det var ikke før mai 1922 at biskop Correia da Silva utstedte et pastoralt brev på emnet, der han indikerte at han ville sette opp en undersøkelseskommisjon. I 1930 utgav han et annet pastoralt brev om oppsyningen, som etter å ha fortalt hendelsene i Fatima inneholdt følgende korte men viktige uttalelse:
“I kraft av de overveielser vi har gjort kjent og andre vi for årsaks skyld utelater; ydmykt innkallende Den Gudsåndelige Ånd og plasserer oss under beskyttelsen til den aller helligste Jomfru, og etter å ha hørt meningen fra våre ærv. Rådgivere i dette bispedømmet, erklærer vi hermed: 1. At synene til gjeterbarna i Cova da Iria, soknet Fatima, i dette bispedømmet, fra den 13. mai til den 13. oktober 1917, er verdige å tro på. 2. At vi tillater offisielt dyrkelsen av Vår Frue av Fatima.”
Fatimas hemmelighet
Under oppsyningen den 13. juli 1917 gav Vår Frue de tre barna en tre-delt hemmelighet. De to første delene ble avslørt i Sœur Lucia’s brev til hennes biskop den 31. august 1941: “Hva er hemmeligheten? Jeg tror jeg kan avsløre det, fordi jeg nå har tillatelse fra himmelen…. Hemmeligheten består av tre forskjellige deler, to av dem vil jeg gå videre til å avsløre.”
Den første delen av hemmeligheten: Synet av helvete
Vår Frue sa til de tre seerne, “Ofre dere selv for syndere og si ofte, særlig når du gjør et offer: ‘O Jesus, dette er ut fra kjærlighet til Deg, for bekelelsens synder og i bot for syndene begått mot det ubesmittede Hjertet av Maria.’”
Når hun sa disse siste ord, åpnet hun hendene sine som de to foregående månedene. Lyset synes å trenge inn i jorden og vi så, slik det var, et hav av ild. I denne ilden var demoner og sjeler i menneskelig form, lik gjennomsiktige brennende kol, alle svart eller bronsefarget, som fløt rundt i brannen, nå løftet opp i luften av flammer som kom fra innsiden deres sammen med store skyer av røyk, nå falt tilbake på hver side som gnister i store branner, uten vekt eller balanse, blant skrik og stønninger av smerte og fortvilelse, som skrømmet oss og gjorde oss til å trempe. Demonene kunne kjennes igjen ved deres forferdelige og frastøtende likhet med fryktelige og ukjente dyr, svarte og gjennomsiktige som brennende kol. Skremt og slik det var om å be om hjelp, så vi opp til Vår Frue som sa til oss på en så snill og sørgelig måte:
“Du har sett helvete der de fattige syndernes sjeler går. For å redde dem ønsker Gud å etablere i verden dyrkelsen av mitt ubesmittede Hjerte. Om det som jeg sier til dere blir gjort, vil mange sjeler bli reddet og det vil være fred. Krigen er på vei til slutt; men om folk ikke slutter med å krænke Gud, kommer en verre under pontifikatet til Pius XI. Når du ser en natt opplyst av et ukjent lys, vet at dette er tegnet som Guds gir deg at Han snart vil straffe verden for sine synder gjennom krig, sult og forfølgelse av Kirken og den hellige Fader.”
Den andre delen av hemmeligheten: Dyrkelsen av det ubesmittede Hjertet av Maria
“For å forhindre dette, skal jeg komme og be om velsignelsen av Russland til mitt uplemmede Hjerte og Kommunionen med bot på første lørdager. Om mine bønner blir hørt, vil Russland bli konvertert og det vil være fred; hvis ikke, vil den spre sine feil gjennom hele verdenen, forårsake kriger og forfølgelser av Kirken. De gode vil bli martyrer, Den hellige Fader skal lide mye, og ulike nasjoner vil bli utslettet.
Til slutt vil mitt uplemmede Hjerte seire. Den hellige Fader skal velsigne Russland til meg, og den vil bli konvertert, og verdenen vil få en fredsperiode tildelt seg. I Portugal vil troens dogme alltid bevares.”
Tredje delen av hemmeligheten
Den tredje delen av hemmeligheten ble bedt om av søster Lucia av biskopen i Leira da hun falt alvorlig syk midt på 1943. Biskopen fryktet at hun skulle dø og ta hemmeligheten med seg. I lydighet forsøkte hun flere ganger å skrive den ned uten suksess. Til slutt om kvelden den 3. januar 1944, kom Jomfru Maria til henne og sa: “Frykt ikke, Gud ønsket å prøve din lydighet, tro og ydmykhet. Vær i fred og skriv det de beordrer deg, men ikke hva som er blitt gitt deg forståelse av dets betydning. Etter at du har skrevet det, legg det i en konvolutt, lukk den og segl den, og skriv på utsiden at dette kan åpnes i 1960 av kardinalpatriarken av Lisboa eller biskopen i Leira.” Søster Lucia skrev da ned følgende:
Til venstre for Jomfru Maria og litt over, så vi en engel med et flammende sverd i sin venstre hånd; det glødde, og det gav ut flammer som syntes de skulle sette verdenen i brann, men de døde ut ved kontakt med den stråling som Jomfru Maria sendte mot ham fra hennes høyre hånd. Ved å peke på jorden med sin høyre hånd, ropte engelen med en høy stemme: ‘Botsøving, botsøving, botsøving!’ Vi så et enormt lys som er Gud, noe likt hvordan mennesker ser ut i et speil når de passerer forbi det, en biskop kledd i hvit (vi hadde inntrykket av at dette var Den hellige Fader), og andre biskoper, prester og menn og kvinner i religiøse ordener som gikk opp en bratt fjellside, på toppen av hvilken sto et stort kors av ubehandlet trevirke likt korkeik med bark. Før han nådde der, passerte Den hellige Fader gjennom en stor by halvveis ødelagt, og med skjelvende trinn, plaget av smerte og sorg, bad han for sjelene til de døde kroppene han møtte på veien sin. Når han hadde nådd toppen av fjellet, knelte han ved foten av det store korset, og ble drept av en gruppe soldater som skjøt kuler og piler mot ham, og liksom døde én etter én de andre biskopene, prestene, menn og kvinner i religiøse ordener, og ulike leiemenn av forskjellige ranger og stillinger. Under de to armene til korset sto det to engler hver med et krystallaspersorium i hendene sine, hvor de samlet opp martyrenes blod og støyter det på sjelene som var på vei mot Gud.
Den tredje delen av hemmeligheten ble utgitt av Vatikanet den 26. juni 2000.
Les teologiske kommentarer og Vatikanens uttalelser om Fatimas budskap
De 5 bønnene avslørt i Fatima
Seerne mottok mange meldinger fra Vår Frue, de fleste av dem kaller til personlig omvendelse og bønner, samt fem nye bønner.
Mange katolikker kjener allerede den første av disse bønnene; men de fire andre er mindre kjent.
Dette er de 5 bønnene gitt til barna i Fatima:
1. Fatimabønnen
O min Jesus, forlat oss våre synder, frels oss fra helvetes flammer. Før alle sjelene til himmelen, spesielt dem som trenger din barmhjertighet mest. Amen.
Maria sa barna å be denne bønn etter hver tynge av rosariet.
2. Tilgivelsesbønnen
Min Gud, jeg tror, jeg tilber, jeg håper og elsker Deg! Jeg ber om tilgivelse for dem som ikke tror, ikke tilber, ikke hoper og ikke elsker Deg. Amen.
I 1916, før jomfruens åpenbaringer, så gjeternes barna en engel som betrodde dem denne bønn og den neste.
3. Englebønnen
O allershelligste Treenighet, Fader, Sønn og Den hellige Ånd, jeg tilber Deg dypt. Jeg ofrer deg den kostbarste kropp, blod, sjel og guddommelighet av Jesus Kristus, som er til stede i alle tabernaklene i verden, for å gjøre opp for de krangler, sakrilegier og likegyldigheten hvorved Han blir fornærmet. Gjennom de uendelige fortjenester av det hellige Hjertet av Jesus og den uflekkede Hjertene av Maria, ber jeg om omvendelsen av fattige syndere.
Når engelen ga dem denne bønn, dukket Kristi legeme i hostie og kalk opp foran dem i luften, og engelen ledet barna til å knel ned for det og be.
4. Eukaristisk bønn
Allershelligste Treenighet, jeg tilber Deg! Min Gud, min Gud, jeg elsker deg i den salvede sakramentet.
Når Maria først dukket opp for barna, 13. mai 1917, sa hun, "Du skal lide mye, men Guds nåde vil være din trøst." Lucia, ett av barna, fortalte dem at et lysende lys skinnet rundt om dem, og uten å tenke på det begynte de å si bønn sammen.
5. Offerbønnen
O Jesus, dette gjør jeg for kjærlighetens skyld til Deg, i botmål for de skade som er begått mot den ubesudelte Marias hjerte, og for omvendelsen av fattige synder [som jeg gjør]. Amen.
Denne bønnen ble gitt av Maria til barna sammen med Fatimabønn (nr. 1) den 13. juni 1917. Den skal bønes når man tilbyr sitt lidelse til Gud.