Meldeing fra Vår Frue Fredens Dronning til Edson Glauber

7. august hadde jeg en drøm:

Jeg drakte om verden etter den store straffen. Nesten alt var ødelagt og forsvunnet. Mange mennesker var utslettet fra jordens ansikt. De som ble igjen på jorden hadde ingen hjem. I Amazonas var det ingenting med trær i mange mil rundt: intet, intet, intet. Man kunne se horisonten langt borte, og alt var som en enorm ensom leirørken: bare leire blandet med råtten vann. De menneskene som overlevde sultet, hadde ingenting, satt eller lå i lerret fordi det ikke fantes noen rent sted å sove, intet de kunne bruke til å dekke seg eller legge på jorden. Mange var fortvilet med hode bøyd ned og gråt, ønske om døden.

Da kom ordene Vår Frue sa i hennes oppstandelser i Akita Japan meg i tanken:

Ild vil falle fra himmelen og utrotte en stor del av menneskeheten, både gode og onde, uten å skåne prestene eller de troende. De overlevende, stilt overfor slik katastrofe, vil misunne de døde.

Så våknet jeg opp!